Det finnes et stort antall forskjellige hjernesvulstdiagnoser. Blant de primære diagnosene, de som oppstår i hjernen, er det ca. 150 forskjellige diagnoser som spenner fra «godartede» som legene bare vil følge opp med f. eks. MR-undersøkelser til de aggressive, høygradige hjernekreftdiagnosene som krever umiddelbar behandling.
Hjernekreft er sjeldne diagnoser
All hjernekreft hos voksne og barn er sjeldne diagnoser etter europeisk klassifisering. Det betyr at det er forholdsvis få av hver enkelt diagnose, men til sammen er det mange tilfeller. Vi er faktisk på verdenstoppen, de skandinaviske landene, når det gjelder høygradig hjernekreft. Hvorfor det er slik vet vi ikke sikkert. Det at det er mange som når en høy alder i Norge og det at vi har en offentlig helsetjeneste som sørger for at de med symptomer blir undersøkt og får en diagnose, spiller nok en rolle. Det vi vet er at svært mange av disse kreftsvulstene oppstår i støttecellene i hjernen, glia-cellene, og enten er astrocytomer eller oligodendrogliomer. Det er identifisert en rekke genmutasjoner og biomarkører som gir bedre innsikt i hvorfor hjernekreft oppstår, men det er fortsatt mange gåter som gjenstår.
Det at det er sjeldne diagnoser det er snakk om gjør at det ikke er så store penger å tjene på lage behandlingsmetoder for legemiddelindustrien. Når det i tillegg til at diagnosene er relativt sjeldne, er en stor grad av variasjon innenfor samme diagnose, blir det vanskelig å utvikle behandlingsmetoder. Medikamenter skal også passere gjennom verdens beste forsvarssystem, blod-hjernebarrieren. Denne stopper effektivt mange kreftmedisiner som har effekt andre steder i kroppen.
De aggressive, høygradige hjernekreftdiagnosene har også den egenskapen at de infiltrerer hjernevevet, og det er ingen klar avgrensning av svulstene. Svært ofte er det kreftceller som ligger i umiddelbar nærhet til den svulsten som legen kan se på MR, som ikke opptar kontrastvæske og viser seg. Dette gjør det ekstra krevende å gi god behandling. Usynlige celler som ligger og venter på sin tur til å vokse og danne nye kreftsvulster blir derfor behandlet med cellegift som klarer å komme gjennom blod-hjerne-barrieren, og stråleterapi som bidrar til å skade deres evne til å dele seg.
Hjernekreft er ikke ansett som å ha en risiko for spredning til andre organer.
Godartede hjernesvulster
«Godartede» hjernesvulster er ikke så snille av seg som navnet tilsier. Det at de er godartede betyr bare at de ikke vokser inn i annet hjernevev og at de vokser langsomt. Svulster i hjernehinnen er et eksempel på en slik type svulster. De kan man i noen tilfeller leve lenge med, uten aktiv behandling, og uten at de gir så store symptomer og funksjonstap at det overstiger risikoen ved å behandle dem med kirurgi eller stråleterapi.
Noen slike svulster oppstår i områder hvor det er større potensiale for skade, og kan også være mer aggressive. Disse vil legene vanligvis behandle raskt, men det er per i dag usikkerhet om hva som er den beste behandlingen for f. eks. hjernehinnesvulster. Det var tidligere vanlig å behandle disse kirurgisk, men dette kan også være krevende for pasienten. Både sykdom og behandlingen av denne skaper et permanent avtrykk i hjernen, og det blir lett en viss grad av funksjonstap etter behandling. Noen ganger er det vanskelig å rehabilitere pasienten etter behandlingen, så legene må vurdere hva som er den rette behandlingen i hvert enkelt tilfelle.
Det gjenstår fortsatt mye forskning på hva som er de beste behandlingsmetodene for «godartede» hjernesvulster. Mye av det som har vært tatt for den beste metoden tidligere er det nå behov for å se nøye på. Også her er forskning viktig for å sikre god behandling og unngå unødig tap av funksjon, ikke bare når det gjelder å redde liv fra aggressiv kreft.
Metastatiske hjernesvulster
Metastatiske hjernesvulster er spredning fra kreft i andre organer. Disse er forskjellige fra de primære hjernesvulstene, og opptrer normalt sett som tydelig avgrensede svulster, og gjerne flere av dem i hjernen. Dette er hjernesvulster som kommer sent i forløpet hos pasienten, og hvor det gjerne er slik at den behandlingen som kreften i andre organer har mottatt, har mistet sin virkning.